Gode hjem for ekte mennesker

For noen er arkitektlivet et kall. Et brennende ønske om å sette sine initialer på et signalbygg som former et byrom etter deres visjoner. For andre er det en følelse. Eller kanskje mer et ønske om å vekke en følelse. Den som handler om å høre hjemme, finne trygghet og ro der man er aller mest. 

Nicolay Nicolaysen hører til i den siste gruppa. Den som kanskje ikke er så opptatt av å skape revolusjon, men heller sørge for harmoni. Og kanskje er det nettopp flere som ham vi trenger i en verden i stadig endring og tidvis kaos. 

FRA AD TIL ARKITEKT

Å starte en arkitektreise som ufaglært i Snøhettas kontorer er de færreste forunt, men det var akkurat der denne ferden startet. Ikke ved et ordinært tegnebord, men som Art Director i et reklamebyrå. Det var tilfeldighetene som bestemte reiseruta og nysgjerrighet som valgte reisefølget. Før Nicolay visste ordet av det var den lille tanken, den om at det å leve av å selge de aller siste produktene kanskje ikke var et yrke for resten av livet, blitt en sannhet og skolebenken lokket på ny. 

© Tide Arkitekter

For det er ikke mange som går fra AD til arkitekt i ganske voksen alder. «Både farfar og pappa var arkitekter, og pappa har alltid sagt at jeg måtte holde meg langt unna, men i det jeg fikk mulighet til å jobbe litt på noen av Snøhettas prosjekter så var jeg solgt.» Og derfra gikk veien til AHO og SCIARC i Los Angeles der en digital verden åpnet seg. «I USA jobbet de med programmer vi ikke var i nærheten av å ta i bruk her hjemme så jeg lærte meg tidlig å jobbe med 3D og digital formgivning.» 

SMELLEN  

Drømmen var å jobbe med store prosjekter sammen med mange andre arkitekter, men så ble det ikke sånn. «Jeg valgte å gå i en helt annen retning og teamet opp med pappa. Egentlig mest for å få noen år sammen med ham før han pensjonerte seg. Det er trolig det riktigste jeg noen gang har gjort, for før vi kom så langt, gikk han bort. Alt for tidlig.» 

Nicolay tok over alle prosjekter og drev både disse og egen portefølje videre. Etter et år hadde han full kontroll – og helt tomme batterier. «Jeg sluttet å ta telefonen. Sluttet å jobbe. Pusset bare båt og forsvant litt fra alt. Da jeg begynte å svare igjen startet jeg opp Tide Arkitekter.» 

JEG UTØVER IKKE KUNST - JEG JOBBER

Og Tide lever uten både farfar og pappa i veggene. «Det er ansvaret som driver meg. Når telefonen ringer nå, så svarer jeg. Jeg klarer ikke leve med å ikke gripe de mulighetene jeg får, men med hver mulighet følger det en forventning, og et ansvar for å innfri disse forventningene.» 

© Tide Arkitekter

Og mulighetene har gjort Tide Arkitekter til en gjeng. Et eget team som Nicolay leder. «Oversatt til arkitekturen så er disse mulighetene noe som skal omsettes til gode historier for alle involverte. Men jeg utøver ikke kunst hver dag. Jeg jobber! Og jobben er ikke hele livet mitt.» 

© Tide Arkitekter

Nicolay trekker pusten og fortsetter; «Deler av det jeg gjør er udiskutabelt kreativt, men de fleste oppgavene jeg må løse er ikke skapende, de er logistiske. Det er mye mer det enn å skape et unikt arkitektonisk uttrykk. Jeg har på alle måter oversett professorenes krav om å selge min egen stil – jeg tegner hva som helst. Jeg tegner det kunden min vil ha! Det er jo de som skal leve der.»

SKAPER GODE HJEM

Og akkurat det er et viktig poeng for Nicolay; livet som skal leves i det han skaper. «Jeg møtte for eksempel en enslig ung dame som skulle rehabilitere leiligheten sin. Hun var ganske åpen og fortalte meg at hun hadde vært i en del dårlige forhold. Jeg bestemte meg for å tegne en leilighet til henne som skulle bli sånn at det neste menneske som kommer inn i hennes sfære ville behandle henne bra!» Hvordan han løste oppgaven sier historien lite om, men den unge kvinnen møtte en fin mann, de giftet seg og fikk barn; «Så tegnet jeg et hus til dem som skulle sørge for at de aldri skiller seg! Foreløpig virker det.» 

© Tide Arkitekter

Kanskje er ikke det kunst, men det har unektelig noe kunstnerisk over seg. Noe magisk. Det å fange essensen i mennesker og gi dem akkurat det de trenger, selv om de kanskje ikke vet at de trenger det enda.  

© Tide Arkitekter

«Jeg pleier å si til kundene mine at et godt råd får de to ganger. Om de ikke tar det etter den andre gangen, så er jeg enig med dem. Noen ber meg om å gjenta det flere ganger...» Man kan kanskje kalle det Nicolays Metode – eller voksenopplæring, men kundene hans er fornøyde. «Jeg er heldig. Ryktet går foran meg og jeg får mange telefoner. Og jeg svarer.»  

Og på den måten er kanskje ringen sluttet. Den som begynte med en farfar, en pappa og nå en sønn. Det er riktignok bare en jobb, men kunsten er der, i ansvaret man får for å forvalte menneskers trygge sfære.